Den fjerde Statsmakt!

I dette innlegget fikk vi beskjed om å lage vår egen problemstilling, relatert til foredraget vi hadde i timen om makt, mediene og eierskap. Min problemstilling er som følgende:

"Hvorfor og hvordan har media makt, og bør staten kontrollere media?"

(Sogndalfotball.no)

"Den fjerde Statsmakt" er et uttrykk som oppstod på 1970-tallet, og er idag en ren klisjé. I dag bruker vi Montesquieus tredelte modell på fordelingen av statens legitime makt;

- Den lovgivende

- Den utøvende

- Den dømmende

Dagens statsminister, som er leder av regjeringen, representerer den utøvende statsmakt. Regjeringen skal, gjennom departementene sette ut i livet vedtakene stortinget fatter. Stortinget diskuterer og vedtar, eller ikke vedtar, tilslutt lover i Odelstinget, Lagtinget og Plenum, og et er dette som er den lovgivende statsmakten. Og om det er noen som bryter lovene, er det domstolene som behandler det, og det er den dømmende statsmakt.

Så kommer vi til den såkalte "fjerde statsmakt", og det er media. Grunnen til at media har fått dette tilnavnet er på grunn av dets viktige funksjoner. Mange sier at media fungere som en "vaktbikkje". Ved dette mener man at mediene kan grave bak gardinene og få frem skandaler fra styre og store organisasjoner i lyset. Dette blir ofte kalt "vaktbikkjefunksjonen".

En annen funksjon media har er: dagsordenfunksjonen. Det vil si at det er media som bestemmer hva som skal diskuteres blant politikere i den grad at når de slår opp en sak, så må politikerne snakke om saken, enten fordi den er viktig, eller for å hindre altfor urolige situasjoner.

Politikere selger mer om de underholder, og dette gjør at det blir en større fokus på enkeltpolitikere. Idag bruker ikke politikere media for partiprogrammets skyld, men for egen troverdighet. Og for det andre selger sjokkerende saker mer enn saker som ikke er sjokkerende. Men det som gjør saken enda mer spennende er om den inneholder en politikerkjendis. Media får jo inn mange saker, og da må de prioritere. Om media da hadde fått inn to saker, hvor den ene hadde inneholdt noe om en politikerkjendis på stortinget ville de valgt den, fordi den får mest oppmerksomhet. ¨

Om staten hadde kontrollert media, hadde vi sluppet hensynet til at media skal underholde samtidig som de skal sjokkere. Da kunne aviser for eksempel skrevet, uten å ta hensyn til at de må selge for å overleve. Men om dette hadde skjedd kunne det ha resultert i at vaktbikkje-funksjonen hadde forsvunnet, når pluralismen forsvinner. Pluralisme er den frie konkurransen mellom uavhengige medier, organisasjoner og partier som skal oppveie statens enorme makt.

Media har altså mye makt fordi det er de som skal "overleve". Og for at mediene skal "overleve" må de få lov til å publisere så og si det de vil, og det er de som bestemmer hva som skal publiseres, hvor og når. Media er også blitt en veldig stor del av hverdagen til befolkningen idag, og vi kan nesten si at vi er avhengige av media, noe som gir dem mer makt. Men om staten hadde tatt over media hadde det blitt mer saklighet, og det hadde blitt mer respekt for det politiske systemet.

Jeg synes da ikke at media burde bli helt eid av staten. Jeg synes at det burde finnes en middelvei. Jeg synes staten burde passe på at mangfoldet opprettholdes, uten å hindre de som kritiserer staten, og dermed oppnå så mye pluralisme så mulig, altså fri konkurranse.

(pbpr2.swpub.net)

Vi snakkes!

- Aimée :)